I denne artikkelen vil temaet Beringøya bli tatt opp, som har vakt stor interesse på ulike områder. Beringøya er et tema som har skapt debatt og diskusjon i dagens samfunn, og dets relevans har vært økende de siste årene. Gjennom denne artikkelen tar vi sikte på å analysere ulike aspekter knyttet til Beringøya, og gi et omfattende syn på dette emnet. Fra opprinnelsen til dens virkning i dag, vil forskjellige perspektiver og meninger bli utforsket for å forstå viktigheten av Beringøya i dag.
Beringøya | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Geografi | |||
Plassering | Beringhavet | ||
Øygruppe / del av | Kommandørøyene | ||
Areal | 1 667 kvadratkilometer[1] | ||
Lengde | 95 kilometer[1] | ||
Bredde | 15 kilometer[1] | ||
Administrasjon | |||
Land | Russland | ||
Posisjon | |||
![]() Beringøya 55°00′N 166°15′Ø | |||
Beringøya (russisk: о́стров Бе́ринга – ostrov Beringa) er ei øy sør i Beringhavet, utenfor kysten av Kamtsjatka i Russland. Den er den største av Kommandørøyene, som utgjør den vestligste delen av Aleutene.
Øya er dolkeformet, rundt 15 kilometer bred og 95 kilometer lang, og har et areal på 1667 kvadratkilometer.[2] Den midtre delen av øya er fjellrik, med topper opptil 755 meter. En stor, og adskillige mindre innsjøer og mineralske kilder finnes på øya.
Øya har én bosetning, Nikolskoje, som ligger i nordvest og har ca. 700 innbyggere. Befolkningen er omtrent likt fordelt mellom russere og aleuter. Temperaturen svinger mellom + 17° og – 17°.
Øya ble oppdaget i 1741 av ekspedisjonen til Vitus Bering, som døde der 8. desemberjul./ 19. desember 1741greg..[3]
Det vokser ingen trær på Beringøya, som er rik på sel. Da øya ble oppdaget fantes mye pelsdyr, som fjellrev, havoter og stellersjøku. Pelsjegere tok hardt for seg av disse, og bestandene ble raskt redusert og innen 1768 var stellersjøkua utryddet.[3]