Barfrøstue

I denne artikkelen vil vi utforske temaet Barfrøstue fra forskjellige perspektiver og tilnærminger. Gitt dens relevans i dag, er det avgjørende å forstå implikasjonene og konsekvensene som Barfrøstue har på samfunnet vårt. Gjennom denne artikkelen vil vi grundig undersøke de forskjellige fasettene til Barfrøstue, fra dens opprinnelse og historie til dens innvirkning på samtidsverdenen. Gjennom ekspertintervjuer, dataanalyse og konkrete eksempler vil vi gi leseren et fullstendig og detaljert syn på Barfrøstue, med mål om å generere en dypere og mer kritisk forståelse av dette viktige temaet.

Barfrøstue i Folldal. Der er få bevarte igjen av denne hustypen. Den er sterkt utsatt for råteskader som følge av fuktighet fra taket som heller mot bislaget i fronten. De fleste av denne hustypen er derfor borte i dag.
Foto: Frode Inge Helland
Barfrøstue fra Svestad i Stor-Elvdal. Barfrøet er trolig oppført i 1787 og finnes i dag på Hedmarksmuseet i Hamar.
Barfrøstue ved Stor-Elvdal hotell i Koppang sentrum
Barfrøstue på området til Midt-Østerdal videregående skole på Nordstumoen utenfor Koppang

Barfrøstue eller barfrø var en bygning som er særegen for Østerdalen. På en ordinær én-etasjes østerdalsstue var det tilføyet et bislag i to etasjer. Underdelen var oftest utført i reisverk, men overdelen var alltid laftet, med gavler i motsatt retning av hovedbygningens. Dermed ble det dannet et frittstående, tårnlignende rom, som bruktes til oppbevaring. Det er dette bislaget som kalles barfrø.

Historie

Ifølge Aasen er barfrø en utbygning på forsiden av et hus. Ordet settes i forbindelse med gammelfransk berfroi eller gammeltysk bercvrit, bervrit, men Aasen tilføyer at opprinnelsen er uviss. Navnet barfrø finnes første gang i Norden i et fredsforlik, stiftet 1339 i Skåne mellom kong Magnus Smek og Johan Uffeson, i formen barfrith. Dette er en forvanskning av det middelhøtyske bercvrit eller berfrit, som egentlig betyr et beleiringstårn av tre.

Barfrøet fantes i store deler av Østerdalen, men mest vanlig i Stor-Elvdal og Rendalen. I Stor-Elvdal ble barfrøet vanlig på 1770-tallet. Foruten Østerdalen finnes det også i de tilgrensende svenske bygdene, først og fremst Dalarna. Sørensen (1990) skriver at barfrøet i Dalarna må sees som «en utløper fra det østerdalske kjerneområdet».

Hverken navnet eller bygningen kjennes i Norge utenfor Østerdalen, men her synes bygningsstilen å ha vært temmelig anvendt. I nyere tid fjernet man imidlertid barfrøene, fordi de på grunn av sin plass foran hovedbygningens tak hindret vannets frie avløp og derved fremkalte råte i stuehuset. Ifølge Nicolaysen var det i 1878 neppe over 10 barfrøer tilbake i hele Østerdalen, deriblant ett på Hammeren ved Koppang, ett på Svestad, tre på Trønnesgårdene, ett på prestegården i Alvdal, ett på Steien og ett på Nytrøa.

I dag finnes ulike barfrøstuer bevart på Norsk Folkemuseum, Glomdalsmuseet, Hedmarksmuseet, Tynset bygdemuseum, Stor-Elvdal Hotell (tidl. Koppangtunet) og Nordstumoen (Midt-Østerdal videregående skole).

Litteratur

  • Berg, Gösta. «Barfrustugans härkomst». I: By og bygd, Norsk folkemuseums årbok. Oslo, 1988
  • Helland, Amund. Topografisk-statistisk beskrivelse over Hedemarkens amt. Kra, 1902
  • Meyer, Johan. Fortids kunst i Norges bygder. Østerdalen bind II. Forum forlag, 1987. ISBN 82-7365-018-9 (Første utg.: Aschehoug, 1936)
  • Sørensen, Steinar. «Barfrø» I: Jeg fant, jeg fant; 57 korte artikler fra museene i Hedmark. Redigert av M. Haugen og E. Randmo. Elverum, 1990
  • Sørensen, Steinar. «Barfrø i Stor-Elvdal» I: Nytt om gammalt, Glomdalsmuseets årbok. Elverum, 1986

Eksterne lenker