Aversjonsterapi

I dagens verden er Aversjonsterapi et tema som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Siden fremveksten har Aversjonsterapi skapt en intens og lidenskapelig debatt, reist motstridende meninger og fremprovosert en utveksling av ideer som har beriket det kulturelle og sosiale panoramaet. Ettersom Aversjonsterapi fortsetter å gi gjenklang i dagens samfunn, er det nødvendig å fullt ut utforske alle aspekter knyttet til dette fenomenet, fra dets opprinnelse til dets mulige implikasjoner i fremtiden. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Aversjonsterapi, undersøke dens mange fasetter og tilby en panoramautsikt for bedre å forstå dens innvirkning på livene våre.

Aversjonsterapi er en terapiform som tar sikte på å få en person til å sky eller avstå fra handlinger eller forestillinger som betraktes som uheldige eller uønsket. Aversjon er et ord bygget på latin: aversare som betyr å sky, vende seg fra, avsky.

Den mest kjente, er medikamentell bruk av preparater som Antabus eller Aversan (disulfiram) for å skape kvalme, hjertebank, svette og generell ubehagsfølelse hos alkoholavhengige. Slik behandling er kun mulig når personen samarbeider. (Virkningen kan dempes ved hjelp av allergidempende preparater og lett tilgjengelige husholdningsvarer).

Også i forhold til tobakksavhengighet finnes preparater som gir usmak til nikotininntak.

En adferdsterapeutisk tilnærming ble uteksperimentert i midten av 1960-tallet. Etter studier av drikkemønstre hos forskjellige mennesker, fant en at de som var i faresone for rusmiddelavhengighet drakk fortere, og, utover kvelden, mere enn andre. De observerte det ikke selv, mens de øvrige gjestene kunne se det klart. Som motivasjon for endring, ble de vist opptak av egen rusadferd. Neste fest var de som samtykket, utstyrt med en mekanisme som ga elektrisk støt ved uønsket adferd, og en hemmelig vokter som utløste støtene. Noen fikk forklart hva endringen ville bestå i: drikke langsommere og ikke så mye, mens andre ikke fikk annet enn en generell forklaring. De som ikke fikk forklaring, hadde sterkest og mest langvarig effekt med henblikk på å drikke på en mere rimelig måte. Etikken i denne tilnærmelsen, sammen med utbredt kjennskap til virkningsmekanismen har trolig medvirket til at metoden ikke er særlig kjent og i bruk i dag.