I dagens artikkel skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Arbeit macht frei. Enten Arbeit macht frei er en kjent person, et aktuelt tema, en viktig dato i historien eller noe annet, har det alltid vekket nysgjerrighet og skapt debatt. I denne anledning vil vi fordype oss i hans liv, hans innvirkning på samfunnet, hans relevans i den aktuelle konteksten og alt som omgir Arbeit macht frei. Gjør deg klar til å oppdage overraskende aspekter, interessante fakta og forskjellige meninger om Arbeit macht frei. Uten tvil vil denne artikkelen gi deg et komplett og berikende perspektiv på dette spennende emnet.
«Arbeit macht frei» er en tysk parole som betyr arbeid gjør fri (arbeid skal befri deg eller arbeidet befrir). Parolen er blitt kjent internasjonalt fordi den ble plassert ved inngangene til flere av de nazityske konsentrasjonsleirer som ble opprettet før eller under andre verdenskrig.
Formuleringen «Arbeit macht frei» ble benyttet for eksempel av Heinrich Beta i 1845 i skriftet Geld und Geist:[1]
Man finner den også i 1849 i litteraturtidsskriftet «Neues Repertorium für die theologische Literatur und kirchliche Statistik», i en anmeldelse av den tyske oversettelse av skriftet L’Europe en 1848 av Jean-Joseph Gaume, der det argumenteres:
Den tyske nasjonalistiske forfatteren Lorenz Diefenbach publiserte så i 1872 en roman med navn «Arbeit macht frei», noe som gjorde uttrykket kjent i nasjonalistiske kretser. Weimarrepublikken begynte å anvende parolen i 1928 for å fremheve dets store arbeidsmarkedsprogram for å få bukt med massearbeidsløsheten. Parolen var også en vri på det middelalderske uttrykket Stadtluft macht frei (byluft gir frihet).
Bruken av parolen fortsatte i det tyske storsamfunnet også etter at nazistpartiet tok makten i 1933.
Parolen «Arbeit macht frei» ble plassert ved inngangene til flere av konsentrasjonsleirene som en slags mystisk deklarasjon av at selvoppoffring i form av endeløst arbeide i seg selv innebærer en slags indre åndelig frigjøring.[3]
Selv om det var vanlig praksis i Tyskland å sette opp inskripsjoner av dette slag ved entréer til institusjonelle og andre større eiendommer, ble bruken av akkurat denne parolen ved konsentrasjonsleirene særskilt beordret av SS-Obergruppenführer Theodor Eicke, den første kommandanten ved konsentrasjonsleiren i Dachau og senere inspektør for samtlige konsentrasjonsleirer i Tyskland.
Parolen kan fortsatt ses på flere steder, blant annet over inngangen til Auschwitz I. Der ble det laget på ordre av nazistene av fagarbeidere blant fangene i juni 1940.
I boken Auschwitz: a New History, av historikeren Laurence Rees ved BBC, påstås det at parolen her ble plassert på ordre av kommandanten Rudolf Höß, som trodde at hardt arbeid under hans eget fangenskap under Weimarrepublikken hjalp ham gjennom denne opplevelsen. I Auschwitz synes bokstaven "B" i "ARBEIT" å være snudd opp-ned. Visse typesnitt fra 1920-tallet eksperimenterte imidlertid med denne type av bokstaven B.
Ved konsentrasjonsleiren Buchenwald ble det i stedet brukt parolen «Jedem das Seine» («Til hver sitt eget») - en henspilling til det latinske suum cuique.
Inngangsporten til konsentrasjonsleiren i Dachau, ble stjålet i 2014. Den ble gjenfunnet i Bergen i 2016.[4]