I dagens verden har Apanasje blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Fra dens innvirkning på samfunnet til dens innflytelse på folks daglige liv, gir Apanasje et fascinerende scenario som fortjener å bli utforsket i dybden. Denne artikkelen søker å analysere ulike aspekter knyttet til Apanasje, samt gi en helhetlig visjon som lar leseren bedre forstå dens betydning og innvirkning på ulike områder. Gjennom disse sidene vil vi fordype oss i dens opprinnelse, utvikling, utfordringer og mulige løsninger, for å tilby et komplett perspektiv som oppmuntrer til refleksjon og debatt rundt Apanasje.
Apanasje er et ord som kommer fra latin (ad «til» og panis «brød»)[1] og er årslønn fra statskassen til statsoverhode eller medlem av fyrstehus. Ordningen kommer fra Frankrike, hvor apanasje var ordet for de penger som kongens ikke-førstefødte barn fikk. Den eldste sønnen ble alltid konge og for å støtte de andre barna, mottok de land, eiendom eller penger.
I Norge tildeles apanasje til medlemmer av Kongehuset over statsbudsjettet. Kongeparet mottar 13,9 millioner kroner i apanasje, mens kronprinsparet mottar 11,6 millioner kroner (2023), og pengene skal dekke personlige utgifter og utgifter til drift og vedlikehold av egne eiendommer.[2] Til å drifte hoffet kommer andre midler. Apanasjen er ikke regnskapspliktig.
Da kronprins Haakon og prinsesse Märtha Louise var ugifte, fikk de svært lav apanasje. Prinsesse Märtha Louise sa fra seg apanasjen da hun giftet seg med Ari Behn. Hun valgte å leve av sin egen inntekt.
I Sverige ble ordningen med apanasje innført 1. desember 1809 da Riksdagen gjorde en avtale med Karl 13. hvor staten fikk adgang til et antall kongsgårder mens kongen fikk retten til å disponere slottene og en årlig apanasje.