Antifon

I artikkelen vi presenterer nedenfor vil vi ta opp temaet Antifon, som har vært gjenstand for interesse og debatt i ulike samfunnssfærer. Fra opprinnelsen til dens relevans i dag, har Antifon vært gjenstand for flere tolkninger og meninger, noe som har generert et bredt fagfelt og forskning. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske de ulike aspektene rundt Antifon, analysere dens innvirkning i ulike sammenhenger og tilby et omfattende syn på viktigheten i dagens verden.

Liber responsorium, viser på høyre side antifoner for første matutin (morgenbønn) i julen. Den assosierte salmetone er indikert ved nummer og avslutningsstemme og stemmer for avslutningene i doksologi som er indikert med vokaler:et in secula seculorum amen.

Antifon (gresk ἀντίφωνον, ἀντί «motsatt» + φωνή «stemme», antifonos, «motlydende») er i kristen musikk og ritualer en vekselsang ved et (eller to) kor eller forsamling, vanligvis i gregoriansk sang, til en salme eller andre tekster i religiøs tjeneste eller musikalsk verk. I nordisk liturgi betegner antifonal sang en vekselsang mellom prest og forsamling.

Grunnet denne bakgrunnen har det generelle begrepet antifoni oppstått som benyttes for å betegne enhver form kall og svar i sangstil som eksempelvis i indisk kirtan eller sjømannssanger av typen sjanti. Særskilt er en enhver form for musikk som blir framført av to delvis uavhengige kor i interaksjon, ofte syngende skiftende musikalske fraser karakterisert som «antifonale».[1] Antifonale salmesang er synging eller musikalsk spilling av salmer av alternerende grupper av opptredende.[2]

Opprinnelse

Speilstrukturen i hebraiske salmer var antagelig en gjengivelse av den antifonale metode som ble benyttet i de religiøse ritualene hos oldtidens israelitter. I henhold til historikeren Sokrates Scholastikos fra Konstantinopel ble det introdusert i kristen religionsdyrkelse av Ignatius av Antiokia (død 107 e.Kr.) som i en drømmevisjon hadde sett engler synge i alternerende kor, men muligens hadde han også sett det i praksis i jødiske sammenhenger.[3]

Antifoner kan ha forblitt en integrert del av gudsdyrkelsen i den gresk-ortodokse kirke[4] og i orientalske katolske kirker.[5] Det var ikke praksis i den vestlige katolske kirke før mer enn to århundrer senere. Ambrosius, biskop av Milano, og pave Gregor I den store, grunnleggere av den katolske enstonig kirkesang, er kreditert for «antifonarier», samlinger med musikk som var egnet for antifoni og som fortsatt er i bruk i den katolske kirke den dag i dag.[6]

Referanser

  1. ^ Foley, E. & Paul, M. (2000): Worship music: a concise dictionary, Liturgical Press, s. 18.
  2. ^ McKinnon, J. (1989): Music in early Christian literature, Cambridge University Press, s. 10.
  3. ^ Zenos, A.C. red. (1957): «The Ecclesiastical History of Socrates Scholasticus», bok VI, kapittel VIII, bind 2, s. 144 i: A Select Library of Nicene and Post-Nicene Fathers of the Christian Church, Second Series, Schaff, P. & Wace, H. red. Grand Rapids: W. B. Eerdmans Publishing Company
  4. ^ «Antiphon (in the Greek Church)». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
  5. ^ «Antiphon (in Greek Liturgy)». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
  6. ^ Wainwright, G. & Tucker, K. B. W. (2006): The Oxford history of Christian worship, Oxford University Press, s. 244.

Eksterne lenker