Alfred Redl

Temaet for Alfred Redl er et som har vekket interesse og debatt i lang tid. Gjennom årene har det blitt et objekt for studier, analyse og refleksjon for eksperter og elskere av emnet. Alfred Redl har vært gjenstand for flere undersøkelser og relevansen i dagens samfunn er udiskutabel. I denne artikkelen vil vi utforske ulike perspektiver og tilnærminger knyttet til Alfred Redl, fordype oss i de mest relevante aspektene og tilby en fullstendig og oppdatert visjon av dette spennende emnet.

Alfred Redl
Født14. mars 1864[1][2][3]Rediger på Wikidata
Lviv[4]
Død25. mai 1913[1][2][3]Rediger på Wikidata (49 år)
Wien[5]
BeskjeftigelseOffiser, spion Rediger på Wikidata
FarFranz Redl
NasjonalitetØsterrike
UtmerkelserJernkroneordenen
Alfred Redl på Commons

Alfred Redl (født 14. mars 1864 i Lemberg i Galicia i Østerrike-Ungarn, død 25. mai 1913 i Wien) var en østerriksk arméoffiser og spion for Russland. Han valgte å begå selvmord etter at han hadde blitt oppdaget.

Liv og virke

Bakgrunn

Alfred Redl kom fra en fattig familie og faren hans, Franz Redl, var kontorist. Moren var Mathilde Redl. Faren hadde vært offiser, men forlot arméen ved 31 års alder, ettersom han ikke hadde råd til den Heiratskaution (en slags livsforsikring til fordel for hustruen) som offiserer var skyldige å skyte inn når de giftet seg.[trenger referanse] Han klarte å få en passende ansettelse ved den keiserlige og kongelige jernbanen Carl Ludwig-Bahn, om enn bare i Lemberg, der han i egenskap av tyskspråklig statstjenestemann tilhørte en tolerert minoritet.[trenger referanse] Der ble det mulig for ham å forfremmes til jernbaneoverinspektør.

Offiser

En særlig intelligens gjorde det mulig for sønnen Alfred Redl å stige raskt i gradene i den østerrikske hæren, en posisjon som ellers var forbeholdt de rike og privilegerte.[trenger referanse]

Redl begynte etterhvert å spionere for andre lands etterretningstjenester, i første rekke for Russland.[trenger referanse] Rykter om at Redl også skal ha arbeidet for hemmelige tjenester i Frankrike og Italia har dukket opp senere, men disse ryktene har verken blitt bekreftet eller avkreftet av pålitelige kilder.[trenger referanse]

Redls motiver for landssvik er fremdeles uklart. Han kan ha blitt oppdaget i en kompromitterende situasjon av russiske agenter, siden han var homoseksuell og dersom dette hadde kommet frem, ville det vært fatalt for hans videre karrieremuligheter i militæret.[trenger referanse] Ifølge noen kilder skal russiske agenter skal ha oppdaget at Redls homoseksualitet så tidlig som i 1901 og brukt denne informasjonen til å presse ham til å avsløre gradert informasjon.[trenger referanse] Redl ble godt betalt for sine tjenester for den russiske etterretningstjenesten, og han hadde en livsstil langt over hva hans offisielle lønn kunne dekke.[trenger referanse]

Fra 1903 til 1913 var Redl Russlands ledende spion.[trenger referanse] Han ble omtalt som en av historiens største forrædere fordi hans handlinger var ansvarlig for drap på minst en halv million av hans egne landsmenn.[trenger referanse]

Redl begikk selvmord ved å skyte seg da det ble oppdaget at han hadde blitt avslørt som dobbeltagent og det ble derfor ingen rettssak og dom for spionasje.

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id redl-alfred, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12354432p, besøkt 10. oktober 2015
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014

Litteratur

  • Peter Broucek: «Redl, Alfred». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 9, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1988, ISBN 3-7001-1483-4, s. 7 f. (Direkte lenker: s. 7, s. 8)
  • Verena Moritz, Hannes Leidinger: Oberst Redl. Der Spionagefall, der Skandal, die Fakten. Residenz, Wien 2012, ISBN 978-3-7017-3169-5.
  • Georg Markus: Der Fall Redl. Amalthea, Wien/München 1984, ISBN 3-85002-191-2.
  • Janusz Piekałkiewicz: Weltgeschichte der Spionage. Kapitel: Das k.u.k Evidenzbureau. Südwest Verlag, München 1988, ISBN 3-517-00849-4, S. 255–265.
  • Egon Erwin Kisch schrieb im Jahr 1924 den Bericht Der Fall des Generalstabschefs Redl, der heute unter dem Titel Wie ich erfuhr, dass Redl ein Spion war publiziert ist (Der Fall des Generalstabschefs Redl, Klett-Cotta, Stuttgart 1988, ISBN 3-608-95569-0 = Cottas Bibliothek der Moderne, Band 68).
  • Egon Erwin Kisch: Der Fall des Generalstabschefs Redl. In: Prager Pitaval-Späte Reportagen. (Gesammelte Werke in Einzelausgaben II/2, Hrsg. v. Bodo Uhse u. Gisela Kisch) Berlin/Weimar 1969, S. 132–184.
  • Maximilian Ronge: Kriegs- und Industrie-Spionage. Zwölf Jahre Kundschaftsdienst. Amalthea, Zürich 1930.
  • (de) Manfried Rauchensteiner: «Redl, Alfred.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 21, Duncker & Humblot, Berlin 2003, ISBN 3-428-11202-4, s. 244 f. (digitalisering).

Eksterne lenker