Albert Ayler

I denne artikkelen skal vi utforske Albert Ayler, et tema som har skapt interesse og debatt på ulike områder. Siden fremveksten har Albert Ayler fanget oppmerksomheten til mange mennesker og utløst forskjellige synspunkter og meninger. Over tid har Albert Ayler utviklet seg og blitt et aktuelt tema i dagens samfunn. I denne artikkelen vil vi undersøke de ulike aspektene og perspektivene knyttet til Albert Ayler, med sikte på å tilby et helhetlig og balansert syn på dette emnet. I tillegg vil vi analysere dens innvirkning på ulike sektorer og hvordan den har påvirket måten vi møter og adresserer utfordringene som oppstår.

Albert Ayler
Født13. juli 1936[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Cleveland[5]
Død25. nov. 1970[3][4][6][7]Rediger på Wikidata (34 år)
New York
BeskjeftigelseSaksofonist, komponist, jazzmusiker, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedJohn Adams High School
SøskenDonald Ayler
NasjonalitetUSA
GravlagtHighland Park Cemetery[8]
Medlem avAlbert Ayler Quartet
Musikalsk karriere
SjangerJazz
InstrumentSaksofon
Aktive år1952–
PlateselskapESP-Disk
IMDbIMDb
Albert Ayler på Commons

Albert Ayler (1936–1970) var en amerikansk jazzmusiker, -sanger og -komponist, som regnes til pionerene innen frijazzen. Hovedinstrumentet til Ayler var tenorsaksofon, men han spilte iblant alt- og sopransaksofon og sporadisk også sekkepipe.

Liv og virke

Bakgrunn

Ayler fikk sin første innføring i altsaksofon fra sin far Edward, som var halvprofesjonell saksofonist og fiolinist. De spilte også duetter sammen i kirken, hvor han hentet mye inspirasjon fra.[9] Ayler spilte således tidlig altsaksofon og turnerte i slutten av tenårene med blues-munnharpespilleren Little Walter. Deretter hadde han eget rhythm & blues-band, inntil han ble innkalt til militærtjeneste med i Vest-Tyskland. Der gikk han over til tenorsaksofon.

Karriere

Ayler bestemte seg for å bli i Europa og ble aktiv på musikscenen i Sverige, hvor han innpilte sin første grammofonplate i 1962. Han dukket også opp i København, hvor han blant annet satt inn med Cecil Taylor i Montmartre, og hvor han i 1963 innspilte en kvartettplate – hans siste jazz-plate.

Ayler vendte tilbake til USA og involverte seg i den nye avantgardejazz-scenen, inntil han høsten 1964 returnerte til København og spilte inn livealbumet Albert Ayler Quartet: Copenhagen Live 1964, sammen med Don Cherry, Gary Peacock og Sunny Murray.[10]

Fra midten av 1960-årene var Ayler anerkjent som jazzmusiker i New York.[11] Han ble ofte ledsaget av sin bror, trompetisten Donald Ayler. Deres stil var rabiat frijazz, preget av et voldsomt spirituell patos, som ble understøttet av karakteristiske små temaer med elementer av marsj- og sirkusmusikk.[12]

Da Ayler signerte med Impulse Records i 1966, ble musikken hans offisielt anerkjent og fikk en ny legitimitet i jazzmiljøet. Den ble dermed også mer tilgjengelig for et større publikum. Blant annet tok han inn sterke elementer av rhythm & blues.[13]

I november 1970, etter å være forsvunnet i et par uker, ble Ayler funnet død i East River i New York. De nærmere omstendigheter er aldri blitt klarlagt.[14]

Diskografi i utvalg

  • The First Recordings II (Sonet/DIW, 1962) med Torbjörn Hultcrantz, Sune Spångberg
  • My Name is Albert Ayler (Fontana, 1963)
  • Bells/Prophecy (ESP-Disk, 1964/1965) med Don Ayler, Charles Tyler, Lewis Worrell, Gary Peacock, Sunny Murray
  • Spiritual Unity (ESP-Disk, 1964) med Gary Peacock, Sunny Murray
  • Ghosts (Debut, 1965)
  • Spirits Rejoice (ESP-Disk, 1965)
  • New York Eye and Ear Control (ESP-Disk, 1965) med Don Cherry, Roswell Rudd, John Tchicai, Gary Peacock, Sunny Murray
  • Lörrach/Paris (HatArt, 1966) med Don Ayler, Michel Samson, Bill Fowell, Beaver Harris
  • Live in Greenwich Village/The Complete Recordings (Impulse! Records, 1965–1967)
  • Love Cry (Impulse! Records, 1967)
  • New Grass (Impulse! Records, 1968)
  • Music Is the Healing Force of the Universe (Impulse, 1969)
  • The Last Album (Impulse, 1969)

Film

  • Talking in Tongues, dokumentarfilm av Doug Harris, 80 minutter, USA/GB 1987
  • Kaspar Collin My name is Albert Ayler, Sverige 2005
  • Jean-Michel Meurice Le Dernier Concert, Frankrike 1970 (siste konsert i Fondation Maeght)

Referanser

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Albert-Ayler, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 10133
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id ayler-albert, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 8818, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Biographical Dictionary of Afro-American and African Musicians
  6. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm1083567, besøkt 15. oktober 2015
  7. ^ Autorités BnF, BNF-ID 138909996, besøkt 10. oktober 2015
  8. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 8818, besøkt 15. april 2023
  9. ^ «Why Albert Ayler's creative spirit still comes roaring out of the speakers more than 50 years after his untimely death». Jazzwise Magazine. 25. januar 2023. Besøkt 29. november 2024. 
  10. ^ John Sharpe (15. desember 2017). «Albert Ayler: Copenhagen Live 1964». All About Jazz. Besøkt 29. november 2024. 
  11. ^ Richard Brody (26. april 2022). «The Jubilant Glory of Albert Ayler's «Revelations»». The New Yorker. Besøkt 29. november 2024. 
  12. ^ Mark Richardson (28. april 2016). «New York Is Killing Me: Albert Ayler’s Life and Death in the Jazz Capital». Pitchfork. Besøkt 29. november 2024. 
  13. ^ «Record Reviews 4: In Greenwich Village -The Last Album». ayler.co.uk. Besøkt 29. november 2024. 
  14. ^ «Biography». ayler.co.uk. Besøkt 29. november 2024. 

Litteratur

  • Claghorn, Charles Eugene. The Biographical Dictionary of Jazz. Prentice-Hall, 1982.
  • Gioia, Ted. The History of Jazz. Oxford University Press, 2011.
  • Hardy, Phil. «Albert Ayler», The Faber Companion to 20th Century Popular Music, 2001. Web.
  • Jenkins, Todd S. Free Jazz and Free Improvisation: An Encyclopedia, Volume 1. Greenwood Press, 2004.
  • Jost, Ekkehard. Free Jazz. Da Capo Press, 1975.
  • Schwartz, Jeff. «Review: Healing Force: The Songs of Albert Ayler.» American Music, Vol. 27. JSTOR.
  • Weiss, Jason. Always in Trouble: An Oral History of ESP-Disk: The Most Outrageous Record Label in America. Wesleyan University Press, 2012.
  • Whitehead, Kevin. «Albert Ayler: Testifying the Breaking Point», NPR, 8. mai 2001.

Eksterne lenker