I Agglutinerende språks artikkel vil vi grundig utforske alle fasetter av dette emnet. Fra dets opprinnelse til dets utvikling over tid, gjennom dets innvirkning på samfunnet og dets relevans i dag. Vi vil analysere ulike perspektiver og meninger fra eksperter på området, samt relevante data som vil bidra til å bedre forstå betydningen og påvirkningen av Agglutinerende språk på ulike områder. Denne artikkelen søker å gi et fullstendig og detaljert syn på Agglutinerende språk, med mål om å berike kunnskap og fremme kritisk refleksjon rundt dette temaet.
Agglutinerende språk (fra latin: lime til) brukes i språktypologien om syntetiske språk der de grammatiske morfene føyes til de semantiske morfene på en slik måte at grensa mellom morfene er noenlunde tydelig.[1] Termen ble introdusert av Wilhelm von Humboldt i 1836 for å klassifisere språk morfologisk.
I agglutinerende språk har hver av de grammatiske morfene en identifiserbar mening, de grammatiske morfene føyes til uten at det skjer en indre bøying i rotmorfemet, og uten at de enkelte morfene blander seg med hverandre eller påvirker hverandre. I tyrkisk står -ler for flertall, -den er ablativ (frastedskasus), -im er eieform i førsteperson entall. Rotmorfemet ev («hus») kan da forbindes med disse til evlerimden, «fra mine hus». I ungarsk blir hvert grammatikalsk forhold uttrykt ved tilføyelse av et nytt klart adskilt bøyningsledd. For eksempel mann er på ungarsk i nominativ ember (entall) og emberek (flertall), mens akkusativ er emberet og embereket[1]
Syntetiske språk som ikke er agglutinerende kalles flekterende eller fusjonerende språk. Det er ikke et skarpt skille mellom agglutinerende og flekterende språk, men glidende overganger. For eksempel har norsk preg av begge systemer, idet vi både har svake verb med en tempusending tilføyd den uforandra rota, og sterke verb med indre bøying.