4G

I denne artikkelen skal vi utforske 4G fra ulike perspektiver og med en tverrfaglig tilnærming. 4G er et tema som har vekket interesse og debatt gjennom historien, og dets innflytelse strekker seg til ulike samfunnsområder. Vi vil analysere de ulike fasettene til 4G gjennom studier og forskning som har adressert dens innvirkning på den kulturelle, sosiale, økonomiske og politiske sfæren. I tillegg vil vi undersøke hvordan 4G har utviklet seg over tid og hvordan den fortsetter å være relevant i dag. Gjennom denne uttømmende analysen håper vi å belyse viktigheten og kompleksiteten til 4G, og invitere til kritisk og berikende refleksjon rundt dette temaet.

4G er en teknologi for fjerde generasjons mobiltjenester (4G) i mobilnett, en etterfølger til 3G og 2G. Det er forventet å gi en sammenhengende og sikker IP-basert løsning som skal kunne tilby stemme-, data- og multimediatjenester til brukerne «overalt, uansett tid». At tjenesten er IP-basert gjør at den skal gi vesentlig høyere hastigheter hva angår dataoverføring enn det tidligere generasjoner har kunnet tilby. 4G er for eksempel ti ganger raskere enn dagens[når?] «turbo-3G». Et 4G kommunikasjonssystem kan tilgjengeliggjøres ved å oppgradere eksisterende kommunikasjonsnettverk. Dette må derfor ikke nødvendigvis bygges fra grunnen av. Pre-4G teknologier som mobil WiMax og første-utgivelse av 3G Long Term Evolution (LTE) har vært tilgjengelig på markedet siden henholdsvis 2006 og 2009, og ofte blitt markedsført som 4G. Fra 6. desember 2010 ble WiMax og LTE ansett som 4G-teknologier selv om de var langt unna å nå 1 Gbit/s og andre 4G-krav som er satt av Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU).[1] LTE Advanced, som ble standardisert av 3GPP i mars 2011, møter ITU-kravene til "ekte 4G" og markedsføres i Norge som 4G+.[2][3]

Eksempel 4G LTE MiMo antenne

Egenskaper

4G ble standardisert i 2008 av ITU som IMT Advanced, og ble utviklet for å kunne overføre høykapasitetstjenester som mobilt bredbånd, MMS, video chat, mobil-TV med HDTV-kvalitet, IP-basert tale (voice) og data.

Arbeidsgruppen for 4G definerte følgende krav til 4G-standarden:

  • Skal utelukkende være et nettverk som svitsjer IP-pakker (pakkesvitsjing), mens alle tidligere generasjoner mobilnett har vært basert på linjesvitsjing.
  • Effektiv frekvensbruk (i bits/s/Hz og bits/s/Hz/site)
  • Høy nettverkskapasitet: Flere brukere pr antennepunkt
  • Høye nominelle dataoverføringsrater: 100 Mbit/s når klienten beveger seg (nomade) og 1 Gbit/s når klienten er relativt stillestående.
  • Universell tilgang: 100 Mbit/s overføringer mellom to punkter, uansett hvor i verden de er
  • Sømløs nettverkstilgang og global roaming over flere nettverk
  • Høykvalitetsservice for neste generasjon multimediatilbud (nevnt øverst i avsnittet)
  • Samhandling med eksisterende trådløs-teknologier

I begynnelsen var japanske NTT DoCoMo ledende, og demonstrerte bruk av 4G alt i desember 2006.[4]

I 2007 startet et globalt samarbeid og i 2008 ble "3GPP, Release 8" den første europeiske 4G standarden. En konkurrerende 4G-teknologi fra Sør-Korea, WiMax (IEEE 802.16), ble standardisert alt i 2001, og for mobile enheter i 2005. WiMax er ikke bakoverkompatibel med 3G, og har pr. 2016 mye lavere dekning enn 4G basert på LTE[5], men WiMax2 (og LTE-Advanced) regnes av ITU som "ekte 4G".

I Norge

NetCom (fra 2016 Telia) begynte i 2009 å bygge ut LTE-nett i Norge på 2600 MHz-båndet. Selskapet valgte i 2009 Huawei til å oppgradere og bygge ut det norske mobilnettet.[6] Selskapet leverte utstyr til mobilnettet på tvers av teknologigenerasjonene 2G, 3G og LTE, som i praksis betyr radioutstyr til flere frekvensbånd.

NetCom samarbeidet også med Samsung, som utviklet LTE-modemer[7][8], og avduket 14. desember 2009 verdens første 4G-nettverk med LTE-teknologi i Oslo.[9] 1. februar 2011 lanserte NetCom 4G i Trondheim, Bergen og Stavanger. De har siden dette lansert dekning i flere byer/tettsteder og ferieområder.[10]

Banzai har lansert WiMax for Fredrikstad og Sarpsborg.[11]

LTE-nettet ble bygd ut på nasjonalt plan fra 2011 og bruker frekvensene som ble ledige da det gamle analoge bakkenettet for tv ble slukket[12][13].

I Norge kaller netteierne LTE for 4G. Verken hastighet eller stabilitet ved LTE-teknologien oppfyller kravene til 4G satt av ITU,[14] og LTE er blitt kalt både «Pre-4G» og «3,9G».[15] LTE ble likevel akseptert markedsført som 4G av ITU fra 6. desember 2010 fordi det gir en «substansiell nivåforbedring» over vanlig 3G.[16]

Både Telenor og Telia markedsfører (i 2016) sine LTE-Advanced-nett som 4G+, selv om LTE-Advanced og WirelessMAN-Advanced (WiMax2) er de to første standardene som er akseptert som ekte 4G.[17]

Referanser

  1. ^ «ITU World Radiocommunication Seminar highlights future communication technologies». Arkivert fra originalen 20. juni 2012. Besøkt 27. april 2016. 
  2. ^ https://telia.no/dekning/4g-pluss
  3. ^ https://www.telenor.no/privat/dekning/4g-pluss.jsp
  4. ^ NTT DoCoMo Achieves World's First 5Gbps Packet Transmission in 4G Field Experiment
  5. ^ http://www.worldtimezone.com/4g.html
  6. ^ tu.no – Mobilnettet blir kinesisk
  7. ^ NetCom Pressesenter[død lenke] - Ti skritt nærmere 4G-lansering
  8. ^ HER ER 4G-MODEMET, Janne Bjergli
  9. ^ VG.no - Verdens første 4G-nett åpner i Oslo
  10. ^ NetCom.no Pressesenter
  11. ^ banzai.no Arkivert 22. mai 2017 hos Wayback Machine. – 4G i Fredrikstad og Sarpsborg
  12. ^ digi.no Arkivert 12. november 2010 hos Wayback Machine. - Netcom: Hele folket på mobilt bredbånd
  13. ^ dn.no Arkivert 18. november 2010 hos Wayback Machine. - Knallhard kamp om norsk supernett
  14. ^ digi.no Arkivert 30. november 2010 hos Wayback Machine. - Tviholder på at en skje er en spade
  15. ^ A short note on 3.9G/4G LTE (Long Term Evolution) Mobile broadband networks
  16. ^ «Focus on international regulations for spectrum management and satellite orbits». Arkivert fra originalen 20. juni 2012. Besøkt 4. mai 2016. 
  17. ^ «ITU-R IMT-Advanced 4G standards to usher new era of mobile broadband communications». Arkivert fra originalen 20. juli 2011. Besøkt 4. mai 2016.